En praksis som ikke burde eksistere – om bruken av glattcelle for barn

Både Barneombudet og Amnesty har for lengst kritisert bruken av glattcelle for barn. Europarådets torturkomité har fordømt at barn blir satt på glattcelle. FNs torturkomité og FNs barnekomité har kommet med sterk kritikk til Norge om denne praksisen.

Men ikke minst, de mindreårige som selv utsettes for denne uakseptable og svært belastende form for frihetsberøvelse sier det selv; “dette er det verste som finnes”.

Tidligere i vinter besøkte jeg unge lovbrytere og var i den forbindelse på besøk hos noen unge på Ullersmo og Oslo kretsfengsel. Jeg var i kontakt med unge gutter som hadde fått kjent på kroppen hvordan det er å bli satt på glattcella og hvordan det oppleves å være i fengsel. Jeg holdt et foredrag om dette under en konferanse i regi av Justisdepartamentet i fjor i samarbeid med Europarådet:

Barn og straff – foredrag under konferanse i regi av Justisdep.

I går leverte masterstudent Lene Hamre Høyendahl sin avhandlning “Bruken av glattcelle for barn – et brudd på torturforbudet i Barnekonvensjonen”. I avhandlingen konkluderes det med at barn ikke bør settes på glattcelle. – Men hvis det er absolutt nødvendig å gjøre det, bør barna få mer kontakt med andre mennesker, for å unngå isolasjon:

Masteravhandling om bruken av glattcelle for barn

Jeg håper at Norge tar på alvor kritikken fra det internasjonale samfunn. Det forplikter å være statspart i internasjonale konvensjoner.

1. juni 2012.

Musikkcamp på Hudøy 22. – 28. juli – Rettighetstour 2012

Jeg kommer til å reise flere steder i forbindelse med min “rettighetstour” om barns rettigheter. Her kan dere lese litt om min undervisningsrekke som varer ca 45 min: Rettighetsinformasjon til barn og unge Planen er å avslutte det hele med en kombinert undervisning og en musikalsk overraskelse her i Oslo … (kommer tilbake til dette)

Her er reiseplanen så langt:

Stavanger, Kannik ungdomsskole – 24. april 2012

Hedmark, Engerdal barne- og ungdomsskole – 4. juni 2012

Kristiansund, Byens ungdomsskoler – 12. juni 2012

Tjøme, Musikkcamp på Hudøy – 24. juli 2012

Oslo, siste undervisningsrekke m/musikalsk overraskelse, påmeldingsfrist 01.08 (gratis) – 17. august 2012

(det kommer oppdateringer her)

MUSIKKCAMP 2012!!

I juli skal jeg på Musikkcamp 2012 på Hudøy, Tjøme. Dette gleder jeg meg stort til! Ikke bare fordi jeg skal få undervise unge om deres rettigheter men også fordi André´s Musikkcamp rett og slett er super gøy å være med på! Jeg unner alle unge med interesse for musikk og friluft, å melde seg på til denne fantastiske sommerleiren full av minnverdige sommeropplevelser.

Jeg har selv tatt del under flere Musikkcamp i lag med teamet til André og hans musikkpedagogkollegaer. Dette er musikere med mange års erfaring innen arbeid med barn og unge, og som vet å skape gode og sunne opplevelser i form av et spennende og morsomt musikkonsept. Les mer om dette her:

Musikkcamp

I år vil Musikkcamp 2012 finne sted på Hudøy i Tjøme, et flott sted, godt tilrettelagt for en uforglemmelig sommerleir. Programmet for årets Musikkleir kan dere lese mer om her:

Musikkcamp 2012 – program

Da er det bare å melde seg på, også ses vi kanskje!

Barns mangelfulle adgang til å klage – et undervurdert rettssikkerhetsproblem som ikke lenger kan overses

Forrige uke uttalte Barneminister Inga Marte Thorkildsen at hun tror at mye av grunnen til at straffeturene barnevernsbarn ble sendt ut på i 90-tallet, var manglende tilsyn og krav til kvalitet i institusjonene og syn på hva som var god faglig metode.

Hun uttalte i går at hun også erkjenner at klageordninger for barn er for dårlige. Det er veldig positivt at hun ser behovet for at barn bør få bedre mulighet til å melde fra og at tilsynet også må bli bedre. Jeg er spent på hva dette i praksis vil resultere i og ikke minst, hvor lang tid det vil ta før det skjer en endring.

Barnevernet som organ har som sin fremste oppgave å sikre at barn i Norge har det bra, og ta over omsorgsansvaret for barn og unge som ikke blir ivaretatt av sine omsorgspersoner. Det er likevel ikke ukjent at omsorgssvikt under omsorgen av barnevernet også kan forekomme.

Siden 90-tallet er det gjort mye for å bedre forholdene i barnevernet i form av opprettelse av Bufdir, pengebevilgninger, nye kvalitetsforskrifter og lovendringer. Men, det skjer fortsatt ulike overtramp i dagens barnevern og feil som gjøres blir ikke alltid oppdaget. Flere år etter hendelsene på 90-tallet kan vi ennå lese om kritikkverdige forhold i barneverninstitusjoner, se for eksempel denne saken fra 2007:

Barnevernsansatt lagde pornofilm

Barneministeren trekker frem at tilsynet har vært mangelfullt, og jeg er enig i at dette har vært en medvirkende årsak til problemene fra 90-tallet. Men selv om tilsynet har blitt bedre med årene slik Thorkildsen uttaler, har ikke dette alltid avverget de mange problemer i ulike barneverninstitusjoner som har funnet sted i senere tid. Vi har flere rapporter fra Helsetilsynet som belyser til dels grove avvik i flere barnevernsinstitusjoner ennå den dag i dag. For eksempel  har det blitt avdekket brudd på lover og forskrifter som gjelder ansettelse på barneverninstitusjoner. Institusjonene hadde ikke innhentet politiattest hos sine ansatte og var ikke kjent med endringene i barnevernloven. Det er også avdekket brudd på rutiner for kroppsvisitasjon, ransaking og beslag i ungdomshjem fordi de ikke var kjent med de nye reglene i rettighetsforskriften.

Det er derfor positivt at Barneministeren i går presiserte at hun også ser behovet for at tilsynet må bli enda bedre.

Et bedre tilsyn vil imidlertid langt fra løse alle problemene.  Avvik i institusjoner finner sted selv om det føres tilsyn, de vil kunne opphøre når avvik oppdages men vil noen ganger kunne oppstå igjen.  Jeg kjenner også til institusjoner der tilsynet ikke blir gjennomført i henhold til regelverket. Og – hvem skal føre tilsyn av tilsynet?

Barneombudet uttalte tidligere denne uken at selv om det skal være nedfelt i rutiner hos alle barnevernsinstitusjoner at barna informeres om sin rett til å klage til Fylkesmannen, hjelper dette lite i praksis.

Vi må altså erkjenne at barnevernet – slik som andre deler av forvaltningen-  aldri vil kunne være et 100 % feilfritt organ. Det gjør at vi er nødt til å stille strengere krav til rettssikkerheten til brukerne, dvs: barna.

Myndighetene har gjort en prisverdig innsats med å synliggjøre barnevernet gjennom kampanjer og informasjonsformidling, slik at både barn og voksne kan ta kontakt når barnevernet trengs. Lite er imidlertid blitt gjort for å sikre at barn under omsorgen av barnevernet får nødvendig rettighetsinformasjon og klageadgang.

At svake grupper i samfunnet kan ha behov for særlig tilgjengelig rettighetsinformasjon og rettshjelp er ikke noe nytt. Rettssosiologiske studier har for lengst belyst dette for oss gjennom grundige studier og undersøkelser. Våre barn og unge i barnevernet er en utsatt gruppe i vårt samfunn grunnet deres sårbare livssituasjon. Derfor burde de få en reell mulighet til å gjøre krav på sine rettigheter.

Myndighetene må derfor  – som en del av styrkingen til barns rettssikkerhet – også styrke og sikre barns tilgang til rettighetsinformasjon. Barns rettigheter får sin reelle kraft og betydning først når barn og unge får kunnskap om dem og vet hvordan de kan gjøre krav på dem. Det er for meg ennå uforståelig at myndighetene ikke har villet prioritere denne viktige delen av barns rettssikkerhet.

Og dette, sier barneministeren dessverre ikke noe om.

Lørdag 26. mai 2012

Et hull i straffelovgivningen? – om barns rettssikkerhet

Den seksuelle lavalder i Norge i dag er 16 år. Seksuell omgang/handling med personer over 16 år  er ikke straffbar i seg selv. Bare hvis andre kvalifiserende momenter som feks vold, trusler, eller misbruk av overmaktsforhold foreligger, kan forholdet straffes.

I strafferetten vil foreldelsesfristen som hovedregel bli gradert etter størrelsen på straffen.

Straffeloven § 200 første ledd rammer seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket. Regelen gjelder personer over 16 år. Med en høyeste straff på fengsel inntil 1 år er foreldelsesfristen her to år.

Straffeloven § 200 annet ledd rammer seksuelle handlinger  med barn under 16 år og gjør det irrelevant om vedkommende samtykker eller ikke. Foreldelsesfristen er 5 år og 10 år når særdeles skjerpende omstendigheter.

Dårligere rettssikkerhet for  unge mellom 16 og 18 år

Unge ml 16 og 18 år som bor i barneverninstitusjoner og som utsettes for straffbare seksuelle handlinger har slik jeg ser det, en dårligere rettssikkerhet etter gjeldende rett. Grunnen til dette er at mange ikke vil være i stand til å anmelde forholdet innenfor foreldelsesfristen på to år. Og strl. § 200 annet ledd – som har en lengre foreldelsesfrist – vil ikke komme til anvendelse for de over 16 år.

For flere unge som bor i barneverninstitusjoner vil det ofte ta mer enn to år, før en sak som rammes av strl § 200 første ledd politianmeldes. Det er flere årsaker til dette:

Unge i barneverninstitusjoner lever i en sårbar livssituasjon, ofte med relasjonsskader bak seg og tillitsbrudd til voksne. Mange barnevernsbarn opplever flere flyttinger under omsorgen av barnevernet, noe som også er med på å vanskeliggjøre tillitsforholdet til voksne. Det er derfor ikke uvanlig at det kan gå en viss tid før ungdommen finner tilstrekkelig styrke til å fortelle noen om en seksuell krenkelse som har funnet sted. Det hender også at ungdommer ikke blir trodd når de forteller om det de har blitt utsatt for, og de får ikke støtte og nødvendig hjelp til å politianmelde forholdet.

Manglende etterlevelse av regelverket i enkelte barneverninstitusjoner bidrar til en svekkelse av barns rettsstilling, særlig i forhold til seksuelle krenkelser. Ferske rapporter fra Helsetilsynet kan fortelle om avvik i flere institusjoner. Det dreier seg om grove avvik i etterlevelse av regler og manglende oppdatering av lovendringer; det foretas ikke innhenting av politiattest ved ansettelse, reglene om ransaking, beslag og undersøkelse etter rettighetsforskriften brytes mm. Det er også et problem at mange barn og unge ikke blir informert om sine rettigheter og ikke alltid blir fulgt opp på en tilfredsstillende måte, når en straffbar seksuell handling har funnet sted.

Slik strl § 200 første ledd lyder, ligger det her en forventning om at unge over 16 år skal kjenne til foreldelsesfristen for å kunne ivareta sin egen rettssituasjon. Ungdommer vil etter denne bestemmelsen heller ikke ha krav på bistandsadvokat. Da det er en større risiko blant disse ungdommene for at lovsstridige seksuelle handlinger ikke avdekkes eller anmeldes umiddelbart, er det etter min mening urimelig og en svekkelse av rettssikkerhten, at foreldelsesfristen er så kort. Når en ungdom mellom 16 – 18 år omsider får levert en politianmeldelse for brudd på strl § 200 første ledd, vil saken ofte være foreldet.

Jeg kjenner til flere konkrete tilfeller av unge mellom 16 og 18 år som har blitt utsatt for straffbare seksuelle handlinger som rammes av strl § 200 første ledd. De opplever en dyp overtramp når de etter et par år eller mer, omsider får levert en politianmeldelse men får beskjed om at saken er foreldet. Burde ikke denne gruppe barn hatt en bedre rettssikkerhet og bedre mulighet til å ansvarligjøre de som har krenket dem seksuelt?

Straffebestemmelsene i kap 19 i straffeloven er nylig blitt revidert og flere steder er strafferammene blitt hevet.  Rammen etter straffeloven §200, 1. ledd har ikke blitt hevet i denne prosessen. Jeg antar at slike handlinger overfor de som er over 16 år ikke er ansett som de mest alvorlige.  Det er heller ikke vurdert slik at man har funnet grunn til å gjøre unntak fra de alminnelige regler om foreldelse for straffbare handlinger med tilsvarende strafferamme/alvorlighetsgrad.

Dette kunne imidlertid med fordel blitt tatt med. En ekstra setning i første ledd, med høyere fengselsstraff ved særdeles skjerpende omstedigheter og følgelig lengre foreldelsesfrist, kunne ha avhjulpet dette hullet i regelen. Eventuelt at tredje ledd i bestemmelsen fikk anvendelse også for første ledd. At en ungdom under sitt opphold i en barneverninstitusjon utsettes for en straffbar seksuell handling vil kunne klassifiseres som en særlig skjerpende omstendighet.

I revisjonsprosessen har lovgiver ikke sett behovet for en sidestrafferamme ved særdeles skjerpende omstendigheter som det jeg foreslår her. En grunn til dette kan være at når det foreligger slike omstendigheter vil det kunne fanges opp av andre bestemmelser som kan anvendes i konkurrens, for eksempel § 199 eller §§ 222/223. Men dette vil fortsatt ikke fange opp de mange andre seksuelle handlinger som for eks finner sted mens unge oppholder seg på institusjoner eller lever i andre lignende sårba livssituasjoner.

Heving av strafferammen for å styrke rettssikkerhten til denne gruppe unge er et rettsspolitisk spørsmål som jeg mener det kan være viktig å få vurdert.

Jeg har et grunnleggende syn at straff ikke alltid er det beste botemiddel for den som har vært utssatt for noe galt – heller ikke for barnevernsbarn. Og man skal være forsiktig med å gjøre strafferetten til en for viktig arena for den enkeltes bearbeiding av vanskelige og ubehagelige opplevelser. Men, her dreier seg om de unges rett til å få ivaretatt sine rettigheter og kunne gjøre krav på dem. Det er ikke lett for en person å forsone seg med uretten en seksuell krenkelse kan innebære, men det vil bety mye at den skyldige blir ansvarliggjort for sine handlinger og bidra til at slike personer ikke får jobbe med barn og ikke forgirper seg på andre unge. Dette handler ikke bare om å sikre rettferdighet, men også om å kunne gjøre krav på sin rett og oppleve respekt for den personlige integritet og verdighet.

De fleste kan nok kjenne igjen det indre ubehaget og krenkelsen av menneskeverdet, når overgrep og urett ikke ansvarliggjøres, og senere følelsen av maktesløshet og desillusjon.

Unge mennesker, og spesielt de i sårbare livssituasjoner, vil kjenne igjen det samme ubehaget, den samme krenkelsen og den samme maktesløsheten og desillusjonen, i tillegg til at de også må møte et voksent liv med alle de ekstra utfordringer det fører med seg i livet.

Cecilia Dinardi

17. mai 2012

Tilbake til Engerdal og Femundsmarka

Skogen åpner seg med et for innsjøen og jeg kan se furuskogen som omringer en langstrakt strandlinje. Lekende men omtenksom lager innsjøen liv og røre for å trekke til seg oppmerksomheten til havørnen som flyter på vinden. Elgen på den andre siden av vannet står under en furu og ser på meg i det jeg setter meg på en stein ved vannet. Her sitter jeg og tenker at dette, må være det mest magiske øyeblikket for meg i Femundsmarka.

Det er så flott å være tilbake i gamle trakter – i hjemlige trakter. For det er her jeg levde mine første år i Norge, det er her jeg hadde mitt første møte med noe av det vakreste Norge har å by på. Vi bodde i et lite stabbur, rett ved vannet og marka. Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å oppleve et slikt flott møte med den norske kulturen, tradisjonene, menneskene, og den vakre og fortryllende naturen i Engerdal.

Mitt første hjem i Norge:

20 års-reunion

Det var hyggelig og veldig morsomt å treffe gamle barndomsvenner etter så mange år. Vi hadde mye å snakke om og det ble mye latter i løpet av kvelden. Ekstra hyggelig var å hilse på min klasseforstander Stein, og naturfaglærer Arne -Kristian. De sto for filmfremvisning av opptak gjort på ulike klasseturer i 1990/91. Turen til Gutulia, Jonasvollen og klasseturen til Vestlandet. Vi fikk sett noen opptak fra sangøvingen og forberedelsene til juleavslutningen. Det ble en del latter her og der, for en hårsveis! for en gjeng gjentok noen og vi lo flere ganger i kor. Det var i tillegg morsomt og fasinerende å høre Stein og Arne-Kristian fortelle om de mange anekdoter de kunne huske fra skoletiden.

Det er fasinerende å tenke på de spennende naturopplevelser EBUS (Engerdal barne- og ungdomsskolen) skolen har hatt å by på i alle år. Vi snakket litt om valgfaget “friluftslivet”der elever fikk være med på bever,- og minkjakt. For en opplevelse det må ha vært for skoleelevene. Jeg husker også de mange fine turene i skogen der vi plukket tyttebær og sopp, og skiturene og fjellturene.

Hønsehauken fra Engerdal som angrep småbrukerens høner

I jusstudiet kom jeg over en Høyesterettsdom som omhandler en hendelse som fant sted i Engerdal. For mange år siden var det en småbruker i Engerdal som skjøt og drepte en hønsehauk som hadde angrepet en av hans høner i hønsegården på hans småbruk. Han ble frifunnet med hjemmel i viltloven/bufeloven. Høner og fjærkre kan ikke regnes som bufe, men det var grunnlag for en viss utvidet anvendelse av regelen i viltloven §11 annet ledd, slik at eieren også av andre husdyr enn bufe etter omstendighetene lovlig kan avlive vilt som angriper dyrene (Rt 1997-1341).

Hønsehauken ble senere utstoppet og er i dag på utstilling i kommunehuset i Engerdal. Mannen som skjøt hønsehauken - Reidar Åsgård ble  i 1996 ordfører i Engerdal. De to gamle «kamphanene» møttes dermed hver dag i kommunehuset.

Gode gamle Knut som driver bensinstasjonen i Drevsjø er også en hyggelig mann som jeg husker godt fra tiden i Engerdal. Jeg lurer på hvordan det står til med Knut og får høre at han fortsatt driver bensinstasjonen sin i beste velgående sammen med sin bror Narve. Vi tar turen innom og etter å se på meg i knapt 5 sekunder sier han; “Næ men hei Cecilia!”. Det var hyggelig, at han husket meg etter så mange år.

Gode gamle Anna og Storebror

Jeg hadde en lærerassistent mens jeg var elev på EBUS, som jeg husker særlig godt. Jeg spør min barndomsvenninne Ann-Kristin om det kan være mulig å oppsøke henne og høre om vi kan hilse på henne. Anna heter hun og er en av de mest omsorgsfulle lærerne jeg kan huske å ha hatt. Jeg vil anta at jeg må ha vært hennes første elev med innvandrerbakgrunn. Det var med stor entusiasme og innlevelse hun ga meg gode kulturelle og faglige innslag i skolehverdagen. Det ble mange turer ut i naturen sammen med hennes hest “Storebror”. Turer til Gutulia og Røros. Hun fortalte historier fra gamledagene i Engerdal, lærte meg å kaste meg ned på snøen og rulle nedover bakkene. Hun lærte meg også navnet på så og si alle plante,- og dyreartene som er å finne i Engerdal. Anna representerer for meg norske tradisjoner og er en vandrende historiebok! Under vårt møte fikk jeg en liten gave av henne i dag – et vakkert lite norsk flagg med stativ til å ha innendørs. Dette var hyggelig og jeg takket så mye. Og hun hadde med seg en liten gipstfigur som jeg malte til henne i 1989. Anna var glad i meg og koste seg i lag med meg og de andre elevene. Det var en stor glede å få treffe Anna etter så mange år.

Rettighetsinformasjon i EBUS – Engerdal barne- og ungdomsskole, hurra!

Rettighetstour 2012 – 4. juni: Engerdal barne,- og ungdomsskole i Hedmark!

Det er med stor glede at jeg om fire dager besøker Engerdal barne- og ungdomsskole og underviser elevene i barns rettigheter. Jeg vil samtidig informere om de mange flotte barne- og ungdomsorganisasjoner som finnes og som jobber for og med barns rettigheter. Og jeg vil ikke minst, fortelle om det viktige prosjektet som Gatejuristen i Oslo jobber med å få i stand: “Barnas jurist”.

Det er særlig hyggelig for meg å få besøke denne skolen da dette er den aller første skolen jeg gikk på da jeg som 12-åring ankom Norge. Dette var mitt første møte med det norske samfunn, norsk kultur, tradisjoner, brunost, skiturer, naturopplevelser og det norske språket.

Som en del av undervisningen vil jeg dele ut brosjyrene jeg har laget om rettighetsinformasjon samt flyers om Gatejuristens Barnas jurist-prosjektet.

Både Bufdir, flere frivillige organisasjoner og Fylkesmannen i Trom har allerede lagt ut brosjyren ut på sine nettsider.

Her er brosjyren:

Rettighetsinformasjon til barn og unge

GLEDER MEG!

Onsdag 30. mai 2012.

 

Omsorg og støtte til rotløs ungdom

Jeg har i det siste rettet et særlig fokus på visse mangler ved driften av barneverninstitusjoner, og om de alvorlige konsekvenser dette kan medføre for de berørte, barna. Jeg håper og satser på at vår Barneminister følger opp disse problemene. Jeg oppfatter henne som dypt engasjert i barns beste og jeg opplever at hun bestreber seg på å sette seg inn i hva som må bedres og hvordan dette eventuelt kan gjøres. 

Med dette innlegget ønsker jeg å rette fokus på de flinke barnevernsarbeiderne i en barneverninstitsusjon. I dag opplevde jeg nemlig hvilken betydning det har  for barnevernsbarn, å ha engasjerte barnevernsarbeidere rundt seg, som bryr seg og engasjerer seg.  Dessverre kan jeg ikke røpe navnet men dette får bli en klapp på skulderen til alle dere dedikerte barnevernsarbeidere . Fordi selv om det er viktig å løfte frem det som ikke fungerer i barnevernet – for å vite hva som må fikses, gjør heldigvis det store flertallet barnevernsarbeidere en god og viktig jobb for de mange unge som lever i svært vanskelige livssituasjoner.

“Det er ingen som kan hjelpe meg”, det er de første ordene jeg får høre fra en 17 år gammel jente  som i ettermiddag tok turen hjem til meg sammen med en barnevernsarbeider fra barnevernsinstitusjonen hun for tiden bor i.

Hun fikk for en liten tid tilbake høre om meg via en barnevernsarbeider. Hun ønsket å møte meg og ta en prat. Vi avtalte dermed for over en uke siden å treffes. Dessverre har denne jenta – som følge at opplevelser fra oppveksten – psykiske problemer og måtte legges inn på en psykiatrisk klinikk på fredag. Det er ennå ikke avklart når hun kan skrives ut og reise tilbake til barneverninstitusjonen. Men, barnevernsarbeiderne fra institusjonen klarte likevel å ordne det slik at hun fikk komme på besøk til meg i dag som avtalt. En dame fra institusjonen kjørte til sykehuset og hentet jenta og de kjørte helt til Oslo slik at hun kunne få møte meg og ta en prat.

Denne jenta har – fra hun var ganske liten – opplevd omsorgssvikt på ulike plan. Det alvorligste er at hun ble utsatt for seksuelt overgrep av en person som sto henne veldig nær. Dette førte til en oppvekst fylt med uro, mistrivel, tristhet og usikkerhet. Som barn er det ikke alltid lett å forstå hva som er galt, hva man ikke skal gjøre mot barn. Når barnet omsider forstår at det som har skjedd er galt, kommer skyldfølelsen ofte snikende inn og ber barnet være stille. Denne jenta skulle vente i flere år før hun fikk seg selv til å fortelle noen om det hun hadde blitt utsatt for.

Med tanke på alt det tøffe hun har opplevd i løpet av sitt unge liv, er hun nå heldig som er under omsorgen av gode og flinke personer i barneverninstitusjonen hun bor i.

Men hun forteller om flyttingen, ulike tiltak og flere saksbehandlere gjennom tiden. Det er en belastning å måtte venne seg til nye miljøer, nye mennesker hele tiden. Det hun ønsker seg aller mest nå er å kunne få være et sted og bli der, få stabilitet.

Og hun ønsker seg fred og ro.

Det er en særlig belastning for et barnevernsbarn, først å bli utsatt for omsorgssvikt, for så i neste omgang å bli trakassert av den som har utøvet omsorgssvikt. Når et barn endelig kan få ro og god omsorg av voksne rundt seg, kan det også begynne å reparere skader, bygge opp tillit, lære å ta i mot omsorg osv. Det må da være forferdelig belastende å oppleve denne form for trakassering og under en slik sårbar prosess.

Jeg kan nevne at jeg kjenner til en annen jente som noen få år etter at hun kom ut av barnevernsomsorgen måtte be politiet om hjelp grunnet sjikane fra moren. Dette resulterte i at moren måtte få et besøks- og kontaktforbud. Det var den eneste måten jenta kunne få noenlunde fred fra morens trakassering på.

Mens vi sitter på kjøkkenet alle tre forteller denne jenta om det som har skjedd med henne, hun forteller om de vanskelige familierelasjonene, om hvor vanskelig det var for henne å bli kalt for en løgner av nære familiemedlemmer da hun fortalte om det seksuelle overgrepet. Barnevernsarbeideren virker dypt engasjert i jenta og gir henne noen klapp på skulderen innimellom.

Jeg forteller henne litt om meg og hvordan jeg kan kjenne meg igjen i det å ha vært barnevernsbarn, rotløs og uten noe avklart situasjon. Gjennom eksempler fra mitt eget liv forklarer jeg at det er viktig at hun holder fokus på det som er viktig for henne nå, at hun hører på de som vil henne godt og at hun husker på at det er mange som tror på henne og at hun vil komme til å klare seg.

Vi blir enige om at hun skal holde kontakten med meg og kanskje også komme på besøk til meg når hun er i form til det og har lyst til å koble av litt.

Og jeg klarer jo ikke la være å pakke på denne hyggelige barnevernsarbeideren en bunke med brosjyrer om rettighetsinformasjon til barn og brosjyren om Gatejuristens “Barnas jurist” som hun ble veldig nysgjerrig på.

Jeg takker for besøket og får en god klem fra både jenta og barnevernsarbeideren. Dette har vært en fin ettermiddag.

Her følger noen dikt og sitater som denne jenta har delt med meg i dag, for å sette ord hvordan hun har det inni seg:

“Jeg kjenner på en følelse av tap.

Jeg vil mestre livet.

Jeg vil gjerne være sterk.

Jeg vil så gjerne.

Men hver kveld så føler jeg meg ensom.

Forlatt.

Uønsket og hatet.

Ingen elsker meg.

Ingen bryer seg.

Ingen er glad i meg.

Jeg står på bar bakke.

Alene.

Jeg sitter her og ser ut.

Og utenfor døren er en verden.

En verden jeg ikke tilhører”

*

“Tap er ikke når en faller. Men når en nekter å  reise seg.”

*

“Hope is like a butterfly. Difficult to catch”

 

Mandag 21. mai 2012

19-årige Ismail – et sant forbilde for alle og enhver

Min unge venn Ismail, er en person jeg beundrer høyt og nå har jeg fått lov til å skrive litt om bakgrunnen til min store beundring og respekt for ham:

I en alder av 16 år kom Ismail til Norge som enslig mindreårig fra Afghanistan. Det er nå 3 år siden. Da han fikk opphold flyttet han til Oslo med et mål om å finne seg jobb, forsørge seg selv, og kanskje oppfylle drømmen om å skaffe seg utdanning. For utdanning, det har ikke på noen måte vært noe selvfølge for Ismail.

Ismail har aldri gått på skole. Da han kom til Norge kunne han hverken skrive eller lese. Til tross for dette har han alltid vært sulten på kunnskap og drømt om å få gå på skole. Frem til saken hans var ferdig behandlet, lærte han seg norsk imponerende raskt, både muntlig og skriftlig. Da han så flyttet til Oslo i mars i fjor, kunne han snakke norsk.

Arbeid er noe Ismail måtte lære seg fra veldig ung alder. Som 10-åring begynte Ismail å jobbe på korn,- og potetåkrer for å livnære seg.  Han har lengtet etter en skolegang men det var det ikke mulig å få. Når jeg snakker med Ismail er han likevel så optimistisk og velger i stede å fokusere på hva disse erfaringene har lært ham og hva han kan ta med seg i voksenlivet. Dette er virkelig beundringsverdig.

Så når Ismail flyttet til Oslo, var det bare å gi et ekstra tak for å skaffe seg jobb, for det gjør seg ikke selv! Med et sterkt pågangsmot besøkte Ismail flere matbutikker og søkte jobb, alt fra ekstravakter, tilkallingsvakter, til deltids, og – fulltidsjobb. Etter noen intensive uker med jobbsøking klarte han å skaffe seg en deltidsjobb i en matbutikk, og kort tid etter en ekstra deltidsjobb i en annen butikk.

Innen knapt en måned skaffet Ismail seg tilstrekkelig inntektsbringende arbeid til å klare seg selv.

Ismail har i tillegg lenge drømt om å kunne kjøre bil. Så da var det bare gjøre noe med det for det gjør seg ikke selv! Han meldte seg på en trafikkskole og leste hardt for å ta teoriprøven samt sparte penger til oppkjøringstimer mm. Den 4. januar i år ringer Ismail, han er så oppspilt at jeg knapt klarer å skjønne hva han sier. Han forteller at han nettopp har bestått oppkjøringen og fått førerkortet, fantastisk!

Ismail har altså skaffet seg både jobb og nå også førerkortet.

Den tredje store drømmen hans er å skaffe seg utdanning. For ca en måned siden begynte Ismail å studere, han tar ulike enkeltfag som vil gjøre det mulig for ham å søke seg inn på den videregående skole. Han studerer norsk, matematikk og et par andre fag. Han har det ganske travelt nå fordi han er fulltidselev samtidig som han har to deltidsjobber. Målet hans er altså å begynne på den videregående skole for å skaffe seg generell studiekompetanse og ta høyere utdanning. Han er på god vei til å oppfylle drømmen sin!

Når jeg er sammen med Ismail tenker jeg noen ganger, fy søren så mye vi har å være stolte av overfor våre mange unge!

Her kan dere se et intervju med Ismail, under Dagsrevyens tv-dekning av julefesten i fjor (spol til ca 10.30 min):

Ismail blir intervjuet av Dagsrevyen (spol til ca 10.30 min)

Rettighetsinformasjon på Kannik ungdomsskole i Stavanger – helt supert!

Første undervisningsbesøk om rettigheter til barn og unge – elever på Kannik ungdomskole

Da har jeg gjennomført min første undervisning om barns rettigheter på Kannik ungdomskole. Jeg ble godt tatt i mot av undervisningsinspektøren, rektoren og en entusiastisk gjeng ungdommer! Jeg foreleste for nærmere 600 elever gjennom to undervisningsrekker. Først alle 10. klassinger, så 8. klassingene.

De fulgte nøye med på hva jeg snakket om og fremviste for dem. Og de hadde flere spørsmål, utrolig flott med ungdommer som reiser spørsmål, som undrer, lurer og er nygjerrige!

Kunnskap om regler og annet

Det var altså en veldig flott gjeng elever som – uten betenkninger – stilte spørsmål underveis. Mens jeg snakket om ulike form for overgrep som barn har rett til å bli beskyttet mot, var det en jente som plutselig rakk opp hånden og spurte hva jeg mente med “incest”, hva det betydde. En annen spurte meg hvorfor det av og til kan virke som om det er lettere å overholde EU-regler enn FN-regler vi har bundet oss til, gode spørsmål dette! En annen spurte meg hvordan det der med “Christoffer-saken” kunne skje, hvorfor ingen gjorde noe.

Men, jeg spurte forsamlingen om å rekke opp hånden de som har hørt om “Barnekonvensjonen” og, INGEN rakk opp hånden.. Også spurte jeg hvem som hadde hørt om Barneombudet, da var det 2, kanskje 3 hender opp i været bare… ! Det overrasket meg. Da jeg begynte å fortelle dem om dette var de engasjerte og stilte flere spørsmål.

Det var til og med en ung gutt som sa “nå skal jeg sjekke nettsiden til han der “Barneombudet”!

Kunnskap om organisasjoner og organer

I tillegg til å fortelle om regler og rettigheter, snakket jeg om flere viktige organisasjoner og organer som de burde kjenne til. Jeg nevnte noen organisasjoner som de aldri hadde hørt om før, for eks Skeivungdom, Press og Bar. Jeg fortalte kort om hva disse organisasjonene jobbet med og jeg så hvor ekstra engasjerte flere ble mens jeg snakket. Også snakket jeg litt om alarmtelefonen, og Barneombudet.

Etter dagens undervisning sitter jeg igjen med et vanvittig adrenalinkick, dette ga mersmak! Det var fantastisk å kunne få snakke til unge om deres rettigheter, engasjere dem, opplyse dem.

Interessert i Gatejuristen og “Barnas jurist”

Men det mest interessante og spennende med dette er at ungdommene fant dette engasjerende, de fulgte nøye med og de virket opptatt av å lære mer om egne rettigheter. Da undervisningen var over kom flere ungdommer til meg og sa at de likte undervisningen. De reise seg og klappet, og flere kom bort til meg og ville ha brosjyren med rettighetsinformasjon og brosjyren om Gatejuristen. Det var flere som hadde spørsmål om prosjektet “Barnas jurist”, når dette ville kunne komme på plass og om Gatejuristen skulle komme til Stavanger.

Nedenfor følger pp-presentasjonen jeg benyttet i dag:

“Etter en hyggelig invitasjon fra rektoren deres, er jeg her i dag og skal fortelle dere litt om hvilke rettigheter som gjelder for barn og unge.”

“Først litt om meg, hvem jeg er og hva jeg driver med:”

“Aller først må vi ta en kjapp tur innom begrepet “menneskerettigheter”, selv voksne synes dette kan være komplisert”:

“Nå skal vi se på det vi skal snakke om: barns rettigheter. Men hva er det? Og hvilken betydning har det for barn? La oss se på en video som handler om situasjonen til noen barn som ikke får sine rettigheter ivaretatt. Hvilke rettigheter tror dere brytes her?”

“Litt om menneskerettigheter og barnekonvensjonen”

“Sju viktige områder barns rettigheter består av”

Det er svært bekymringsfullt, når vår statssekretær i Justisdep. er godt fornøyd med avtalen som er inngått med Etiopia.

Jeg har i dag fått oversendt brevet som norske myndigheter har fått fra FN med klage på avtalen som Norge har inngått med Etiopia. I brevet kan man lese om en sterk oppfordring til norske myndigheter om å respektere viktige menneskerettigheter og da spesielt barnas rettigheter. Barna blir de store taperne i denne tragiske situasjonen.

Statssekretær Lønseth uttaler at avtalen med Etiopia er en avtale som er bra for Norge – jeg lurer på hvilken måte dette er bra for Norge.

Det er lov å snu kjære statssekretær Lønseth. Det er lov å erkjenne at man har beveget seg i feil retning. Det er lov å velge det riktige og samtidig ha politiske prinsipper i behold.

I brevet fra FNs høyskomissær for menneskerettigheter pekes det med all tydelighet på konkrete rettigheter som norske myndigheter ignorerer. Dette brevet er et bevis på hvordan FN som institusjon reagerer og klager på Norges behandling av etiopiske asylsøkere.

Barna er særlig skadelidende

I brevet er det særlig fokus på barna og deres rettigheter som vil bli endret ved tilbakesendelse. Det ses med stor bekymring på det faktum at barn som har vokst opp i Norge vil stå i fare for ikke å få noe videre utdanning da utdanning til barn ikke er gratis i Etiopia. Det påpekes at det er bekymringsfullt at flere barn vil bli skilt fra sin mor eller far i forbindelse med returnering til Etiopia.

Påminnelse om at menneskerettigheter gjelder alle borgerne i kovensjonsstatene, ikke bare egne statsborgere

Det er videre verdt å merke seg at brevet understreker viktigheten med at menneskerettigheter skal gjelde alle individer både statsborgere og andre borgere. Respekt av den menneskelige integritet er helt sentralt.

Myndighetene må ta situasjonen dypt på alvor nå, og vise respekt for menneskerettigheter som Norge i all tid har vært med på å beskytte, sikre og respektere. La oss ikke slutte med det nå, la oss ikke bli et dårlig eksempel for vår neste generasjon og for resten av det internasjonale samfunn.